Kategori: Det gamle testamentet

Forkynneren

Introduksjon:

«Alt er meningsløst», forkynte Forkynneren. Det er jo et slags postmoderne budskap skrevet allerede for 3000 år siden. «Ingen ting er nytt under solen», sa han også, noe som understreker samme poeng. Tørsten etter Gud, udødelighet og mening beskrives på en måte som vi kan kjenne oss igjen i også dag. Hans konklusjon var at ingen ting annet enn relasjonen til Gud kan slukke tørsten i hjertet. Ingen ting «under solen» ga mening i seg selv. Ingen ting i livet kunne tilfredsstille lengselen etter evighet. Alle forsøkene Forkynneren gjorde på å finne og gripe livets essens mislyktes for ham, det var blindveier som endte i tomhet, mørke og fortvilelse – inntil han fikk se eksistensen og livet i lys av sin relasjon til Gud.

Hadde prøvd det meste

Forkynneren er selveste kong Salomo. Han så tilbake på sitt uvanlig innholdsrike liv, men konkluderte med at verken dyktigheten hans, pengene, karrieren, opplevelsene, nytelsene eller populariteten ga ham noen virkelig tilfredsstillelse. Motivasjonen som mange drives av, ambisjoner, strev etter rikdom, posisjoner eller resultater, lysten til fornøyelser – alt dette beskrives av Forkynneren som «jag etter vind». Det veier tungt når kong Salomo sier dette, for han hadde virkelig prøvd det meste. Han var blitt verdensberømt både for sin visdom og overdådige rikdom.

Imponert dronning fra Jemen

Israels gamle kongekrønike (1 Kong 10,1-9) forteller om da en svært mektig og velstående dronning fra «landet i sør» (antagelig dagens Jemen) besøkte Israels konge. Krøniken beskriver det slik: «Da dronningen av Saba hadde hørt om Salomo og det han hadde gjort for Herrens navn, kom hun for å prøve ham med gåter. Hun kom til Jerusalem med meget store rikdommer, med kameler som bar balsamoljer, store mengder gull og edelstener. Hun trådte fram for Salomo og snakket med ham om alt som lå henne på hjertet. Og Salomo ga henne svar på alt hun spurte om. Det fantes ikke den ting som var skjult for kongen så han ikke kunne gi henne svar. Da dronningen av Saba fikk se Salomos verden ble hun nesten målløs – visdommen hans, huset han hadde bygd, rettene på bordet hans, hoffmennene der de satt, tjenerne som vartet opp, og deres klær, kongens munnskjenker og brennofrene som han bar fram i Herrens hus, osv. Hun sa til kongen: «Så var det da sant, det jeg hørte hjemme i mitt land om deg og visdommen din! Jeg trodde ikke det de fortalte, før jeg kom og fikk se det med egne øyne. Men nå ser jeg at de ikke engang har fortalt meg halvparten. Du er mer vis og velstående enn alt det jeg har hørt. Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne, som alltid får stå hos deg og lytte til din visdom! Velsignet være Herren din Gud, som hadde slik godvilje for deg at han ga deg Israels trone. Fordi Herren alltid har Israel kjær, har han gjort deg til konge, for at du skal fremme rett og rettferd.»

Plaget av tomhetsfølelse

Salomo hadde oppnådd det som folk flest drømte om, og likevel følte han tomhet og frustrasjon. Hvorfor? Se hvor stor forskjell det var på Salomos egen opplevelse av suksess i kontrast til hva dronningen av Saba uttrykte: «Jeg bestemte meg for å la kroppen nyte vin, mens hjertet ledet meg ved visdom. Jeg ville prøve dårskapen, helt til jeg forsto hva som er godt for menneskene den korte tiden de lever under himmelen. Så satte jeg store ting i verk: Jeg bygde hus og plantet vinmarker, jeg anla hager og parker og plantet alle slags frukttrær i dem. Jeg bygde dammer for å vanne lunder med frodige trær. Jeg kjøpte meg slaver og slavekvinner, jeg hadde slaver som var født i mitt hus. Jeg skaffet meg mer storfe og småfe enn noen hadde hatt før meg i Jerusalem. Jeg samlet meg sølv og gull, og kongelige skatter fra andre riker. Jeg holdt meg med sangere og sangerinner og det som er mennenes lyst, kvinner og atter kvinner. Jeg ble stor i makt og rikdom, ja, større enn noen som har levd i Jerusalem før meg. Men visdommen beholdt jeg. Jeg sa ikke nei til noe av det mine øyne begjærte; jeg nektet meg ingen glede. Ja, hjertet gledet seg over alt mitt arbeid; det var lønnen for mitt strev. Så vendte jeg blikket mot alt mine hender hadde gjort, alt jeg hadde samlet ved mitt arbeid. Og se, alt var like forgjeves som å gjete vinden. Det er ingenting å vinne under solen.» (2:3-11)

Stilte store spørsmål

Salomo beskrev hvordan han iakttok både seg selv og menneskene omkring seg med kritisk blikk. Han stilte store, eksistensielle spørsmål, som «hva har mennesket egentlig igjen for alt sitt strev?» (1:3, 3:9) «Hvilken fordel gir det å eie mye når resultatet bare er økt arbeidsbyrde og mer bekymring?» (5:10) Han kom frem til at strev og begjær dypest sett var meningsløst, tomt, flyktig og forgjengelig – som å jage etter vinden. Alt er bare gjentagelser, ingen ting er virkelig nytt under solen. Han var en mektig konge, klok, umåtelig rik, beundret, hadde fred med naboene, hadde alt han ønsket seg.  Han følte likevel sterkt på at noe manglet.

    • Hans første prosjekt var å lære hva som var visdom og hva som var uforstand (1:16-18). Det gjorde ham ikke tilfreds, tvert om. Økt visdom og kunnskap førte bare til mer kvaler og smerter.
    • Neste prosjekt var å utforske nytelser og underholdning (2:1), men også dette etterlot ham tom og utilfreds.
    • Tredje prosjekt var å finne glede i å utrette store ting (2:4). Han satte i gang en rekke planer og aktiviteter. Gleden over å skape noe nytt var der, men den varte ikke (2:10-11). Tomhetsfølelsen og mørket trengte seg fortsatt inn i hjertet.  

Levende hund eller død løve?

Forkynneren begynte å vise tegn på både depresjon og desperasjon: Han hatet livet, hatet arbeidet han hadde utført, og han var plaget av tomheten han følte (2:17). Han ble grepet av fortvilelse i hjertet (2:21-22). Forkynneren så at uansett hva han klarte å samle seg av rikdom, visdom, erfaringer og godt omdømme – så gikk alt tapt ved dørstokken inn til dødsriket. Både mennesker og dyr kom fra jord og støv, og gikk tilbake dit (5:14). Hva var da vitsen med alt strevet? Når døden uansett annullerer alt, er det ikke da bedre å være en levende hund enn en død løve? (9:4)

Bare Gud gir mening

Forkynneren fant trøst ved tanken på å relatere sine opplevelser til den evige Gud. Både visdom, kunnskap, nytelse og ærlig arbeid var gaver fra Guds hånd (2:24-26, 3:12-14). Den endelige konklusjonen på all hans filosofiske gransking for å forstå menneskelivet kom på slutten av siste kapittel (12:13-14): «Frykt Gud og hold hans bud! Dette gjelder for alle mennesker. For Gud skal dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.» Mening med livet ble bare funnet i relasjonen til Gud.

En bok med menneskelige refleksjoner

Forkynneren observerer, betrakter, tenker, og deler sine tanker. Konklusjonene fremstår ikke her som å komme fra Gud, men fra observatøren selv. Visdommen som presenteres er derfor menneskelig, et uttrykk for forstandens grenser i møte med liv og død, rom, tid og eksistens – menneskelige ord strekker ikke til (1:8). Døden og forgjengeligheten legger et slør av mystikk over menneskelivet – hvem vet om hva som skjer med oss etter døden? Hvem vet om menneskets ånd går opp til Gud mens dyrenes ånd synker i jorden? (3:21)

Under solen

Et nøkkelbegrep hos Forkynneren er under solen. Ingen ting er nytt under solen, sier han. Menneskets dilemma er at Gud har lagt evigheten i menneskehjertet, mens livet på jorda er tidsbundet, forgjengelig og midlertidig (sekulært). Mennesker prøver å finne mening i dette sekulære og midlertidige, men lengter etter det evige, og kan ikke fatte Guds plan (3:11, 8:17). Mennesker frustreres og søker ro for sjela, men under solen kan et menneske aldri finne slik fred. Forkynneren peker over og bakenfor solen for å finne mening – det vil si bak skaperverket til Skaperen selv, og vår relasjon til ham.

Desillusjonert medfølelse

Salomo var desillusjonert, men ikke misantropisk (en som misliker menneskeheten). Heller ikke var han kynisk, kald og distansert, resignert eller lat. Han brukte ikke følelsen av meningsløshet som en unnskyldning for å ikke arbeide eller forbedre noe. Han hadde medfølelse med folk. Han ble trist av å se lidelse, undertrykkelse og nød. Han følte med de som ble utnyttet og som ingen hjalp (4:1-3), de ensomme som ikke hadde noen å støtte seg til (4:8-10), og med folk som led under dårlig lederskap (4:13-16). Han var kommet fram til at den vise har «sitt hjerte i sorgens hus». Salomo ønsket virkelig mennesker det beste – glede, tilfredshet og nytelse, og han kom derfor med råd. Rådene i kapitlene fra 9:17 og utover har en form som minner om Ordspråkene.

Både strev og velsignelser

Salomo mente at Gud hadde gitt menneskene tunge og krevende liv (2:23, 3:10), men han var likevel ikke likegyldig eller negativ til Gud. Skaperen hadde nemlig også gitt velsignelser og gaver til menneskene (2:24). Gud er dessuten rettferdig, og skal dømme hvert menneske for det de har gjort (3:16-17). Gud er kilden til det som er vakkert, evig og godt for mennesker (3:11-14). Forkynneren oppfordret derfor alle til å være ydmyke overfor Gud, og ikke gjøre seg til men vise stor respekt (4:17-5:6). Han sa: nyt dagen hvis den er god, og ta dagene som de kommer (7:14), spis ditt brød med glede, pynt deg litt, nyt kjærligheten med den du elsker, gjør ditt beste i alt du gjør, bruk dagene (9:7-10). Forkynneren beskrev også alderdommen på en kreativ måte, hvordan kroppen forfaller (12:1-7), og han oppfordret – bruk tiden godt mens du er frisk og sterk!

Kontrast mellom David og Salomo

Det er en slående kontrast mellom Salmene og Forkynneren i det språket som brukes om Herren Gud. Far David hadde helt åpenbart en dypere og mye mer personlig fortrolighet og relasjon til Herren enn det sønnen Salomo hadde. Hos begge var forutsetningene for en grunnleggende og rasjonell mening i tilværelsen at Gud eksisterer, at menneskelivet er evig, og at det er mulig å ha en ekte kjærlighetsrelasjon til Gud. Salomo var imidlertid mye svakere enn David på dette siste punktet. David strømmet over av beundring og kjærlighet til Herren, og fant trøst og glede hos Herren i alle livets krevende situasjoner. Salomo manglet den samme fortroligheten, tilliten og hengivenheten – tross farens inderlige oppfordring (1. Krøn 28:9). Hos David kan vi finne mange uttrykk for fortvilelse, sorg og desperasjon, men aldri den nagende følelsen av meningsløshet og tomhet. David trengte seg på Herren, og fant stadig trøst og styrke i kjærligheten fra ham. Dette er kanskje også forklaringen på hvorfor Salomo falt fra Herren på sine eldre dager, mens David holdt fast ved Herren til siste slutt. Jesus sa at det evige livet ligger i å kjenne Gud personlig, og i det å kjenne den Jesus Messias som Gud har sendt (Joh 17:3). Å vandre hengivent, nært og lærevillig med Herren gjennom alle livets situasjoner gir livet rikelig med mening.

Lesespørsmål:

  • Nytelser, visdom og arbeidsinnsats hadde ingen virkelig verdi, mente Forkynnerens – hvorfor det?
  • Hvilken hensikt hadde Gud med å skape mennesket, ifølge Forkynneren?
  • Hvem var det som virkelig lyktes i livet, ifølge Forkynneren?
  • Hva var Forkynnerens endelige konklusjon?

Ressurser til Forkynneren:

Lydopptak (PodBean) fra Børges undervisning fra Forkynneren i KF Vesterålen (mars 2020), klikk her:

Video (engelsk): The Bible Project: Ecclesiastes

 

Høysangen

Introduksjon:

Høysangen er laget som en vekselsang med flere stemmer, og består av syv deler. Vi hører stemmene til den unge kvinnen (bruden), den unge mannen (kongen), Jerusalems unge kvinner (antagelig de andre unge kvinnene i kongens slott), og vi hører noen ord fra den unge kvinnens brødre. Sangen skildrer historien om den usedvanlig vakre vindyrkeren fra Sjulam i Libanon (6:13) som ble oppdaget av kong Salomo og som senere ble hans dronning.

De kroppslige beskrivelsene er uttrykksfulle og visuelle, og ganske så direkte i sin poetiske form. Den vakre kvinnen fra Sjulam og hennes fysikk beskrives ganske inngående. I eldre bibeloversettelser er hun omtalt som Sulamitten. (Kanskje var uttrykket «hele sulamitten» et uttrykk som blyge predikanter brukte for å slippe videre utdyping av alle detaljer?)

Generelt er Høysangen en hyllest til den vidunderlige og Gud-gitte forelskelsen som kan oppstå mellom en mann og en kvinne, og den hengivenheten som kan få dem til å binde seg til hverandre med et livslangt bånd med ånd, sjel og kropp. Sangen er svært personlig, og er en av de over tusen sangene Salomo skal ha skrevet (se 1. Kong 4:32).

En vakker historie ligger til grunn for Høysangen, og den kan rekonstrueres gjennom indirekte informasjon som gis underveis. Man kan tenke seg bakgrunnshistoriens forløp slik*: Den relativt unge kong Salomo dro stadig på reiser omkring i riket for å holde kontakt med folk i de ulike områdene, og for å ha tilsyn med sine eiendommer. Forpakterne av eiendommene betalte kongen en avgift for avlingene de fikk (se 8:11). På en av sine reiser nordover kom Salomo og reisefølget i kontakt med en ung og usedvanlig vakker kvinne som var vindyrker. Kvinnen ble flau over oppmerksomheten, og sprang bort fra de fremmede mennene. Men kongen kunne ikke glemme henne. Han returnerte senere forkledd som gjeter, han ble kjent med henne og vant hennes hjerte. Han avslørte så senere sin virkelige identitet, og lovte å komme tilbake for å fri. Salomo kom snart tilbake, og denne gang i kongelig prosesjon med et stort følge (3:6-10). Han erklærte sin kjærlighet, og fridde til henne. Hun aksepterte i glede, og ble med ham som hans forlovede. Det ble bryllup, og ekteskapet ble så fullbyrdet på slottet etter at de hadde løpt for å være for seg selv i hans kammer (1:4). Livet på slottet ble imidlertid ikke bare enkelt. Hun var solbrun i huden på grunn av arbeidet på vingårdene, og selv om kongen elsket dette ved henne, så følte hun selv at hun var alminnelig og underlegen i forhold til alle de vakre, lyshudede kvinnene på slottet (1:6). Salomo var dessuten mye borte, og da følte hun seg ensom og urolig (1:7). Salomo inviterte henne til å følge med ham dit han reiste, og han viste også interesse for det som var hennes lidenskap, nemlig utvikling og dyrking av hager. Så brukte de tid sammen, og fant på nytt glede i hverandres selskap. Kjærligheten mellom dem ble modnet, og kriser ble gjennomlevd og løst. De minnet hverandre om de gode stundene, og bekreftet båndet mellom seg. De fortsatte å beundre hverandre, uttrykke sin kjærlighet, og de tok bedre vare på forholdet.

* hentet fra The Chronological Life Application Study Bible, New Living Translation, Tyndale.

Disposisjonen i Høysangen

    • Sangen starter med bryllupet mellom kongen og hans elskede (1:1-2:7)
    • De minnes da de ble kjærester (2:8-3:5)
    • De minnes da de ble forlovet (3:6-5:1)
    • Urolige minner og anger over forsømte anledninger til kjærlighet (4:2-6:3)
    • Beundring av brudens skjønnhet (6:4-7:9)
    • Brudens lengsel etter nærhet og samvær (7:10-8:4)
    • Kjærlighetens dyrebare gave (8:5-14)

Denne beskrivelsen av kjærligheten mellom brud og brudgom er 3000 år gammel vakker poesi, og står høyt i verdenslitteraturen. Høysangen ble skrevet på hebraisk, og de hadde flere ord for kjærlighet der vi har bare ett. Teksten ble senere oversatt til gresk, og grekerne brukte gjerne fire ord for kjærlighet – filia, storgi, agape og eros. Oversatt til norsk kan vi knytte kjærlighetsordet filia til vennskap, storgi til familiebånd, agape til ubetinget godvilje og omsorg og eros til forelskelse. I Høysangen er eros-kjærligheten i fokus. Eros-kjærligheten fremstilles som en voldsom kraft som man må behandle med varsomhet– ikke vekke den for tidlig eller på feil måte. Eros kan føre til ubeskrivelig lykke, men også til bunnløs hjertesorg, opprivende konflikter, hat og besettende, destruktive lidenskaper. Lyster er som ilden, de må tøyles og brukes klokt, ellers blir de livsfarlige. Guds rammer for seksualitet er derfor ikke undertrykkende, men et vern og en forutsetning for helhet og sunnhet.

Kropp, kjønn, forelskelse, seksualitet, det å få barn – alt dette er sentralt i Guds skaperverk. Høysangen formidler et svært positivt syn på seksualitet, og viser at den fulle foreningen mellom mann og kvinne i ekteskapet er en fantastisk og dyrebar gave. Seksualiteten, den kroppslige kjærligheten, er Guds gave til ekteparet for å berike samlivet og gjøre familien fruktbar. Troskapen og kjærligheten mellom bruden og brudgommen danner et trygt hjem for barn å vokse opp i. Sex løsrevet fra ektepakten er imot Guds ordning, og er en alvorlig sak i Guds ord fordi det er misbruk av et gode, og det går ut over andre. Tilfeldig, kjærlighetsløs sex er en nedgradering av kroppens integritet, sårende for menneskelig selvfølelse og hemmende for etableringen av sunne og meningsfulle relasjoner. Ulydighet mot Gud på dette området som på andre områder er destruktivt både for enkeltmennesker og kulturer.

Kjærligheten mellom mann og kvinne har en dyp åndelig side som går helt tilbake til skapelsen. Flere steder i Bibelen sammenlignes Guds forhold til sitt folk med et ekteskap: Jes 54:5, Jer 2:2, Esek 16:60, Hos 2:16, Ef. 5:22-33, Åp 19:7-8, 21:1-2. Ektepakten står dermed sentralt i forståelsen av hele Guds plan med menneskeheten og skaperverket. Gjennom ektepakten skulle menneskeheten realisere sitt kulturelle oppdrag (legge jorda under seg og bli mange). Fullendelsen av dette oppdraget, som vil komme gjennom Jesus Kristus, blir sammenlignet med et bryllup. Paulus skrev til efeserne at ekteskapet var et bilde på forholdet mellom Kristus og menigheten. Ekteskapsordningen er dermed i seg selv et bilde på Guds strategi for å nå sitt mål – trofast, livslang, fruktbar kjærlighet. Samtidig må ikke dette trekkes for langt på et individuelt plan – det ugifte menneske har ingen lavere verdi i Guds plan, men er likeverdig med de som gifter seg. Dette gjør apostelen Paulus klart i sine brev, og han var selv en som aldri giftet seg.

Kristne som vil ta Guds ord på alvor kan på denne bakgrunnen aldri gå på kompromiss når det gjelder f.eks. omdefinering av kjønn og ekteskap uten samtidig å svikte og tåkelegge Guds plan og hensikt. Begrepene mann, kvinne, ekteskap, far og mor er blant de faste begrepene som er definert av Gud, og som derfor er hellige.

En trist side ved Høysangen bør også nevnes. Hvis vi går tilbake til den vakre kjærlighetshistorien, så ligger det dessverre en ganske dyster realitet i skyggene av den. Bibelen legger ikke skjul på dette. Kongen hadde faktisk allerede 60 dronninger og 80 medhustruer på det tidspunktet når han forelsket seg i den libanesiske vindyrkeren (6:8-9). Det kom slett ikke til å bli bare henne og Salomo som skulle dele livet sammen. Ifølge sangen gledet de andre unge kvinnene på slottet seg over deres kjærlighet (bl.a. 6:9). Det er vanskelig å tro på at det var så enkelt, og er nok heller et uttrykk for kong Salomos ønsketenkning. For hvordan ville det føles for den unge kvinnen å bli henført av kong Salomos intense kjærlighet og oppmerksomhet, for deretter å bli erstattet av en annen kvinne noen uker eller måneder senere? Salomo erobret jo stadig nye kvinnehjerter; han dyrket selve forelskelsen med besettelse, og ble stadig fascinert av nye kvinner. Bibelen rapporterer at han giftet seg med hele 1000 kvinner, hvorav 700 var av kongelig ætt, mens resten var medhustruer. Salomo synes å ha blitt fanget av en slags mani for kvinner, selv om mange av giftemålene også ble inngått av strategiske grunner (se 1. Kong 3:1). De fleste kvinnene må ha skjønt hva de gikk til, og aksepterte dermed i praksis livet i et kongelig harem ettersom vi må anta at de frivillig valgte giftemål med kongen. Den høye statusen og luksusen på slottet må ha virket som et attraktivt gode både for dem og deres familier.

Kvinnebesettelsen til Salomo skulle bli hans bane. I sin iver etter å imøtekomme sine hustruers religiøse skikker ble han selv med dem i deres avgudsdyrkelse. Han falt fra hengivenheten og lojaliteten til Herren, og han mistet Guds velsignelse og anerkjennelse. Riket ble splittet kort etter kongens død, og kongen gjorde stor skade på sitt omdømme (se 1. Kong 11:1-24 og videre, samt Neh 13:26). En viktig lærdom man kan trekke av hendelsene er å respektere Guds retningslinjer, og sette sunne grenser for seg selv i tråd med disse. Man må styre sine handlinger etter hva som er rett, og ikke gjøre ting bare fordi man har lyst eller kan. Alle skal avlegge regnskap for seg selv foran Herren.

Lesespørsmål:

    1. Hvem er karakterene i denne boken, og hva handler den om?
    2. En advarsel ble gitt til Jerusalems døtre og gjentatt tre ganger. Hva var advarselen?
    3. Hvordan er den romantiske kjærligheten beskrevet?
    4. Hva sier Høysangen om Guds plan og hensikt?

Ressurser til Høysangen:

Bibelundervisning fra Høysangen, KF-møte i Øksnes (lydoptak), klikk her.

Video (engelsk): The Bible Project: The Song of Songs (følger en annen tolkning enn i teksten over)

 

Klagesangene

Introduksjon:

Ensom sitter hun, hun er blitt enke. Dronningen er blitt en slave, og barna hennes er bortført. Hun gråter om natten, og ingen trøster henne. Vennene har sveket henne. Hun føler bitter sorg; hennes fiender er blitt hennes herrer. Israels Gud har latt henne lide for sine mange synder.

Enken er Jerusalem, og sangen handler om byens ødeleggelse. Versene bearbeider det traumet og den sorgen som byens fall representerte for jødene. Den ble sunget til minne om hva som skjedde for at det aldri skulle glemmes.

Forfatteren av Klagesangene er ikke oppgitt, men de aller fleste regner det for å være profeten Jeremia. Teksten er tung lesning for de som bare leter etter oppmuntrende ord. Men Bibelen er så mye mer enn en oppmuntringsbok, og det er klokt å dvele litt ved sorgen som her beskrives. Mange i verden opplever lignende katastrofer i dag. Sangen hjelper oss til empati og innsikt; den minner oss om at fred og velstand ikke er en selvfølge. Velsignelse og fred i en nasjon er en gave fra Gud. Opprør mot Gud vil føre til ulykke fordi vi støter bort Ham som er fundamentet for god moral og rettferdighet, og kilden til liv, kjærlighet, vekst og fred.

Jerusalem ble fullstendig ødelagt av babylonerne i august i år 586 f.Kr, og Klagesangene ble skrevet i tiden kort etter. Før byens fall hadde den babylonske kongen gjennomført flere runder med straffe-deportasjoner og konge-utskiftninger for å slå ned opprør. Herren hadde i lang tid advart om at Judea og Jerusalem ville bli overkjørt av sine fiender dersom de ikke sluttet å bryte pakten med ham. (Nord-Israel var blitt erobret av assyrerne 136 år tidligere.) Den profeten som kanskje mest av alle hadde advart befolkningen om Herrens dom var Jeremia. Han profeterte i hele 40 år før katastrofen skjedde, og han fikk se byens ødeleggelse med egne øyne – til sin store sorg og fortvilelse. Babylonerne startet beleiringen av byen i januar 588 f.Kr, og etter to og et halvt år med fullstendig isolasjon og grusom hungersnød brøt babylonerne til slutt inn gjennom murene og ødela byen. Jeremia ble skånet av de babylonske soldatene, og ble senere etterlatt i byen sammen med en annen profet, Obadja, og noen fattige bønder. For Jeremia var dramatikken fortsatt ikke over, for han ble snart kidnappet av sine egne landsmenn og tvunget med til Egypt mot sin vilje. Jeremia talte der Guds ord til de jødiske flyktningene (se Jeremia 43 og videre).

Klagesangene beskriver livaktig hva slags katastrofe Jerusalem gjennomlevde, og satte hendelsene inn i en ramme som hjelper oss å forstå bedre: Herren hadde advart folket i lang tid, men de hadde ikke lyttet. Ødeleggelsen kom på grunn av deres opprør og synd. Herrens vrede er fryktelig, og ingen med vettet i behold ville ignorere Herrens bud hvis de virkelig forstod risikoen. Det folketomme Jerusalem sammenlignes med en berøvet mor som har mistet sine barn til fangenskap og død. Hun klager sin nød. Byen erkjenner sin synd, og innrømmer at det som skjer er en følge av ulydighet og trass. Harmen og hevnen fra Herren er rettferdig.

Klagesangene gir få detaljerte beskrivelse av overtredelsene de hadde gjort seg skylde i slik som hos Jeremia, men vi ser antydninger: Avgudsdyrkelse, løgn og falskhet, drap på uskyldige, urett og undertrykkelse, umoral og korrupsjon (se 1:8, 1:18, 2:14, 3:34-36, 3:52-63, 4:6, 4:13). Da Judea og Jerusalem ikke ville la seg overtale til omvendelse (etter flere tiår med advarsler) besluttet Herren rett og slett å stenge ned hele Jerusalem og Judea, og starte på nytt med en ny generasjon senere. Samtidig, selv om Herrens vrede rammet hardt da dommen ble effektuert, så er hans kjærlighet varig. Dette skapte et håp midt i all elendigheten, noe Klagesangene også peker på.

Jeremia ble dårlig behandlet av sine egne, både av folket og lederne. Han var blitt hånet, motarbeidet og forfulgt. Han var blitt kastet i et fangehull i en kjeller (sammenlign Jer 37:15-20 og Klagesangene 3:7). Senere ble han kastet i en brønn (se Jer 38:6-13 og Klagesangene 3:53-55). På grunn av alt Jeremia hadde opplevd av motstand og forfølgelse kunne han lett ha blitt kynisk og skadefro når alle advarslene hans gikk i oppfyllelse. Men ingen spor av slikt vises hos Jeremia. Dyp sorg og stor fortvilelse over Jerusalems skjebne preger det han skriver.

Kapitlene forløper slik:

Første kapittel beskriver situasjonen etter at katastrofen har skjedd. I kapittel 2 beskrives årsaken – Herrens hevn over uretten i landet. Jeremia tok et oppgjør med alle de falske profetene som bare sa det folk helst ville høre istedenfor å si det som var Herrens ord (2:14). De falske profetene var dermed skyldige, og folket var medskyldige som valgte å tro på dem. Jeremia beskrev videre fiendenes skadefryd og kommentarer (2:15-17), og hva folket nå burde gjøre. Jeremia oppfordret: Be til Herren! Klag din nød! (2:18-22). I kapittel 3 beskrev Jeremia sin egen lange lidelsesvei. Han ga Herren ansvar for sine lidelser, men pekte samtidig på Herrens trofaste kjærlighet og barmhjertighet (3:21-42, 5:19-21). I kapittel 4 beskrives den fryktelige beleiringen, og i Kapittel 5 beskrives livet under fiendens overmakt. Klagesangene avsluttes med en inderlig bønn til Herren om ny nåde.

Klagesangene er altså en viktig tekst, blant annet fordi:

    • Boken viser historiske konsekvenser av synd, og menneskers behov for syndserkjennelse, omvendelse og bønn om nåde.
    • Forfatteren var både forhåndsvarsler og øyenvitne til hvordan «Herrens dag» utspilte seg – denne dagen var Guds dom over folkets frafall og synd (se Joel 2:1-2, Amos 5:18, Sef 1:14-16).
    • Sangen bekrefter bildet de historiske bøkene i Bibelen gir oss om hvordan Israels fremgang og fred var sterkt knyttet til gudsfrykten i deres kultur – deres respekt for Gud og lojaliteten til pakten med ham.

Lesespørsmål:

1. Hvilken situasjon beskriver Klagesangene?

2. Hvorfor hadde folket havnet i denne situasjonen?

3. Hvilken grunn oppgir klagesangeren for fortsatt å ha håp for fremtiden, og hva var løsningen?

4. Hva går klagesangerens avsluttende bønn ut på?

Ressurser til Klagesangene:

Video (engelsk): The Bible Project: Lamentations

 

Ordspråkene

Introduksjon:

Ordspråkene er farskjærlighet i verseform. Gjennom gode råd og formaninger skinner det igjennom hvor inderlig Gud ønsker at den unge skal lykkes i livet. Livet er nemlig et ekte drama, med reelle, skjebnesvangre valg og konsekvenser av valg. Mye av innholdet i Ordspråkene finner vi igjen i Jesu egen undervisning. Jesus lærte oss at Gud er Far, og han oppdrar oss i kjærlighet (3:12). Hvert menneske står ansvarlig overfor Gud for hvordan man lever, og alt i livet vårt angår ham.

Formen i Ordspråkene er råd og formaninger i korte, poengterte setninger om livets sannheter. Det brukes bilder, kontraster og eksempler som er lette å huske. Flere forfattere står bak: Salomo (kap. 10-22:16, samt kap. 25-29), vismannen Agur, sønn av Jake av Ismaels slekt (kap. 30), kong Lemuels mor (kap. 31:1-9), samt noen som er ukjente.

Kong Salomo var sønn av David og regjerte i Israel fra år 971-931 f.Kr. Han var viden kjent for sin visdom. Salomo laget mer enn 3000 visdomsord (1. Kong 4:32-34), og han samlet på visdomsord fra andre kilder. Kong Hiskia gjorde det samme rundt 250 år senere. Ordspråkene, slik vi har dem i Bibelen i dag, ble antagelig fullført bare et par hundre år før Jesus ble født.

Boken kan deles inn i åtte hoveddeler som starter med en innledning om visdom (kap.1-9), etterfulgt av seks samlinger med visdomsord (kap. 10-31:9) og avsluttes med et «alfabetisk dikt» om den gode hustru (kap. 31:10-31). Temaene som tas opp er blant annet hensikten med boken (kap. 1:1-7), deretter om råd til de unge (kap. 1:8-19), om visdommen som kaller på folk (kap. 1:20-33, samt kap. 8) – og om dumskapen som også prøver å lokke til seg tilhengere (se 9:13-18). Videre handler det om å være trofast (kap. 5), om å passe på seg selv (kap. 6:1-7:5), om å være på vakt mot fristelse (kap. 7:6-27), om visdommens lov (kap. 8), om visdom kontra dumskap (kap. 9), om tretti gode leveregler (kap. 22:17-24:34), samt en livaktig beskrivelse av den gode hustru (kap. 31:10-31).

Ordspråkene dyrker frem personlige kvaliteter og god adferd. Du får råd om relasjoner, rett og galt, godt og ondt, virkelige verdier, beskrivelser av klokskap og dumskap, veiledning om å kontrollere temperamentet og tungen, og råd om veien til velsignelse og fred i kontrast til veien mot forbannelse og død.

Ordspråkene uttrykker Den hellige ånds visdom til hjelp og veiledning. Selvdisiplin og Åndens frukter henger sammen, og er kjennetegn på modenhet. Selvdisiplin handler om å styre seg selv ut fra en indre overbevisning som kan motstå ytre motkrefter og distraksjoner. Paulus skrev til den unge Timoteus (2. Tim 1:7): «Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs, men en Ånd som gir kraft, kjærlighet og sindighet (selvdisiplin)». Selvdisiplinen tar vare på de velsignelsene som Gud har gitt, og utvikler dem videre. Mangel på disiplin fører til tap. Det blir som en by med nedrevne murer – fienden kan lett komme til for å drepe, stjele og ødelegge. Essensen i disippelskap er å lære Åndens disiplin.

Ordspråkene gir oss mange gode råd fra far til sønn (og datter): Ikke bli med de grådige (1:8-19), skaff deg visdom og vandre stødig i den (2.1-22, 3:13-20), frykt Herren (3:1-12), hold deg til de gode rådene du fikk hjemme (4:1-9), hold deg til det som er rett og klokt (4:10-19), ta godt vare på hjertet (4:20-27), vær klok og fast i forhold til seksuelle fristelser (5:1-23), aldri bli innblandet i utroskap (6:20-35), vær våken og ikke la deg forføre (7:1-27).

Åndens frukter står i skarp kontrast til kjøttets frukter: «Det er klart hva slags gjerninger som kommer fra kjøttet: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. […] Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.» (Gal 5:16-23) Frukt er sluttprodukter av gode prosesser ordnet av Gud, ikke flaks eller selvfølgeligheter.

Ordspråkene peker på at respekten for Gud er begynnelsen til kunnskap og visdom (1:7). I dette ligger det en dyp erkjennelse som er viktig å få tak i. Gud er kilden til eksistens, moral, sannhet, skjønnhet, kjærlighet, personlighet, frihet, autoritet og mening. Uten at det finnes en Skaper som står over og utenfor, uavhengig av skaperverket, så finnes det det ingen mulighet til virkelig objektiv kunnskap – det å kunne forstå oss selv, naturens fenomener og universet «sett utenfra». Selv vitenskap lar seg ikke begrunne rasjonelt uten å forutsette Guds eksistens. Mennesket uten Gud blir overlatt til egne tolkninger og opplevelser, og det finnes ingen standard eller «fast punkt» utenfor mennesket selv. Godt og ondt, rett og galt, stygt og vakkert – alt er avhengig av øyet som ser. Guds tale til oss er derfor det som gjør virkelig kunnskap og visdom mulig. Guds tale gir oss en standard og en fortolkningsramme for hvordan vi skal forstå oss selv, samfunnet og naturen på en meningsfull måte, og det gir oss grunn til å håpe, elske, gjøre rett og arbeide for et bedre liv og en bedre verden. Ordspråkene er altså Guds oppdragende kjærlighet i verseform – multivitaminer for hjerte og sinn. 

Lesespørsmål:

1. Hva betyr det ifølge Ordspråkene å leve et liv i visdom?

2. Det nevnes 8 ting man må gjøre for å lære å frykte Herren og finne ut hva det er å kjenne Gud – hva er dette?

3. Nevn 10 ting Gud hater.

4. Hvilke 7 råd gis i forhold til penger?

5. Hvilke 5 punkter nevner Ordspråkene om lærevillighet?

6. Hvordan beskrives Gud? Nevn 8 punkter.

7. Nevn 7 punkter om hvordan man lykkes i livet.

Ressurser til Ordspråkene:

Bibelundervisning fra Ordspråkene, KF-møte i Øksnes (lydoptak), klikk her.

Video (engelsk): The Bible Project: Proverbs

 

Salmene

Introduksjon:

Salmene er Guds folks viktigste sangbok gjennom alle tider. Salmene gir inspirasjon, tro, gjenkjennelse, trøst og veiledning til mennesker som vandrer med Gud. Det meste av Salmene ble til under Davids regjeringsperiode, og er en arv etter ham – fra tusen år før Jesus ble født.

Salmene består av 150 sanger som ble laget med ulike formål – lovprisning, bønn, oppmuntring, instruksjon, profeti, refleksjon, osv. Flere diktere har bidratt, og David aller mest. Han laget til sammen 75 salmer, altså nøyaktig halvparten. (73 salmer oppgir David som kilde direkte, og ytterligere to salmer er nevnt som David-salmer i NT (se Apg 4:25, Hebr 4:7). Andre forfatterne som vi kjenner navnet på er Korah-sønnene (11 salmer), Asaf (12 salmer), Salomon (2 salmer), Moses (1 salme). Resten, 49 salmer, vet man ikke hvem som har skrevet.   

David startet sin karriere som gjeter, og ble senere en usedvanlig dyktig kriger, hærfører og konge. I tillegg var han en dyktig poet, låtskriver og musiker, musikkarrangør og instrument-maker (se f.eks. 1.Sam 16:16-23, 2. Sam 1:17-27, 22:1-23:7, 2. Krøn 16:4-7, 37-42, 23:2-6, 25:1-7).

David er også en av de aller viktigste profetene i Bibelen. Hans salmer ble regnet som inspirert av Gud både i GT, og senere av Jesus selv og apostlene (se f.eks. Luk 20:41-44). Salmene er den boken som blir mest sitert i NT, og de inneholder mange spesifikke henvisninger til Messias (sammenligne f.eks. Salme 22:1,7,8,18 og Matteus 27:35-46.) Salmene ble ellers aktivt brukt av de første kristne i deres lovprisning av Gud (se Ef 5:19, Kol 3:16). Paulus oppfordret de kristne i Efesos å snakke og synge sammen, og bruke Salmene (Ef 3:18-20).

En salme kan inneholde én type eller flere typer tekster: 1Bekymringsmeldinger til Herren i vanskelige situasjoner med sorg, frustrasjon eller hardt press, 2begeistret skryt av Herren (det er jo vanskelig å overdrive), 3takkesanger til ære for Gud, 4beundring for Guds lov og forskrifter, 5visdomssanger, 6tillitserklæringer til Gud, 7kongesanger, 8påminnelser om historiske fakta, og 9profetiske sanger.

Salmene uttrykker et bredt register av følelser: Kjærlighet, beundring for Gud, glede, begeistring, sorg, sårbarhet, bekymring, maktesløshet, håp, forventning, sinne, frykt, anger, ensomhet, tvil, tapperhet, takknemlighet, ærlighet og erkjennelse, hengivenhet, osv. Hele livets drama hører med i den personlige og fortrolige vandringen med Gud. Legg merke til hvor ille David hadde det mange ganger mens han formet sine salmer. Ikke bli støtt av bønnene om død og undergang for fiendene, men forstå den åndelige betydningen. Vi lever og kjemper alle i en slags åndelig krigssone.

Den lengste salmen er Salme 119 som omhandler Guds ord og vilje. David ble overveldet av den visdom, orden og skjønnhet han så i Guds lov, og det fikk ham til å juble og tilbe Gud. Dette kan vi kjenne oss igjen i. David forstod at Gud ikke bare er en uendelig intelligent, mektig og god Skaper, men at Gud også kommuniserer med mennesker, og gjør sin vilje kjent for oss. Sju viktige begreper brukes om Guds kommunikasjon i denne salmen: Lov/instruks (hebraisk: torah), uttalelse/dekret (‘edot), ordre (piqqudim), forskrifter/statutter (khuqqim/khuqqot), befaling (mitswot), regel/rettsbeslutning (mishpatim), ord/tale (imrah/dabar).

Salmene viser oss at Gud er universets Skaper (kilden til både den fysiske og åndelige verden med all sin struktur og innhold), Gud er moralsk (kilden til moral og etikk), Gud har en klar hensikt og vilje med sitt skaperverk (kilden til formål og mening) og stiller tydelige krav til menneskelig adferd (kilden til standard og autoritet). «Alle våre kilder er i Ham», sang Korah-sangerne (Sal 87:7). Forstår vi dette, så kan vi også bedre forstå betydningen av og dybdene i Guds oppdragende kjærlighet, nåde og tilgivelse.

Tre hovedtråder i Skriftene handler om Guds skapelse, pakt og oppdrag – kort sagt om Guds rike. Målet er at Guds vilje skal skje på jorda. Temaene som tas opp i Salmene føyer seg inn i dette, og kan deles inn i fem underkategorier: Guds natur, skapelsen og fallet, utvelgelsen og pakten, Guds nåde og veiledning, samt fremtidshåpet. Lesing av Salmene fungerer best når man gjør det med ro og ettertanke. Det blir som å nyte ny og spennende mat – man sluker den ikke og springer av gårde, men ser på den, lukter, tygger og smaker. Til slutt svelger man ordene og mettes. Næringsstoffene får begynne å virke. Man får også glede seg over fellesskapet med Ham som inspirerte tekstene. Ingen ting er som en god samtale rundt et godt måltid!

Lesespørsmål:

Hva tenkte og følte David i følgende situasjoner:

1. David flyktet fra Absalom (2. Sam 15-17, 1. Sam 23:15). Hans egen sønn, Absalom, gjorde opprør mot faren, forsøkte å drepe ham og overta kongedømmet. Absalom krenket også Davids hustruer i full offentlighet og viste ham total forakt. (Se Salme 3 og 63.)

2. David unnslapp så vidt Sauls menneskejakt (2. Sam 22). Uten å ha gjort noe galt – David hadde vist respekt for og hjulpet Saul i mange år – så ble han uten grunn lagt for hat av kongen, og forsøkt drept flere ganger. (Se Salme 18.)

3. David innviet alteret på Aravnas treskeplass i erkjennelse både av sitt eget feilgrep og Guds nåde (2. Sam 24:25 og 1. Krøn 21). Etter den fatale folketellingen. David hadde gjort en stor feil, og som hadde kostet mange livet. (Se Salme 30.)

4. David var livredd og spilte gal (1. Sam 21:12). For å slippe unna fiendekongen Akisj i Gat lot David som om han var sinnssyk. De kjente David igjen, men han slapp unna. (Se Salme 34.)

5. David ble konfrontert med sin blodskyld (2. Sam 11-12). Han innrømmet og angret sitt grove svik og overgrep da profeten Natan konfronterte David angående Uria og Batseba. (Se Salme 51.)

6. David fikk forferdelige nyheter (1. Sam 22:9-19). Edomitten Doeg hadde røpet David overfor Saul, og alle prestene der var blitt ble myrdet etter ordre fra Saul – en massakre på Herrens prester. Sauls hat mot David var grenseløst. (Se Salme 52.)

7. David ble forrådt (1. Sam 23:19). Menn fra Sif som David stolte på anga David overfor Saul, og fortalte hvor han skjulte seg. (Se Salme 54.)

8. David var på flukt blant fiender (1. Sam 21:10-11). David ble desperat etter å komme seg unna Saul, og flyktet til filisterne i Gat. Men han var i fare der også.  (Se Salme 56.)

9. David gjemte seg for Saul i en hule (1. Sam 22:1, 24:3). David gjemte seg i hulen ved Adullam da Saul og soldatene nærmet seg. Foreldrene og resten av familien var der også sammen med David og mennene hans. Han dro til kongen i Moab for å høre om foreldrene kunne bo der. (Se Salme 57 og 142.)

10. David var i akutt livsfare (1. Sam 19:11). Saul hadde lagt menn i bakhold for å drepe ham utenfor huset sitt. Kona Mikal hjalp ham å flykte. David flyktet til profeten Samuel i Rama. (Se Salme 59.)

11. David seiret over sine fiender i øst (2. Sam 8:1-14). David kom i krig med fiender øst for Jordan, og seiret over dem. Dette gjaldt filisterne, moabittene, Hadadeser, og arameerne, samt edomittene. (Se Salme 60.)

Ressurser til Salmene:

Undervisning om David og Salmene (norsk): 

Video (engelsk): The Bible Project: Psalms

 

Job

Introduksjon:

Jobs bok tar opp et dypt menneskelig og tidløst spørsmål, nemlig ondskapens og lidelsens problem. Hvor kommer ondskapen ifra, og hvordan kan en god og allmektig Gud tillate ondskap å utspille seg på den jorda han har skapt? Temaet aktualiseres gjennom historien om Job, og formatet er et dialogbasert drama i seks akter. Teksten er en av de eldste i Bibelen, og plasseres tidsmessig omtrent på samme tid som da Josef ble solgt som slave til Egypt, altså rundt år 1900 f.Kr. Som litteratur er boken et kunstverk, og som åpenbaring gir den oss et unikt glimt av en usynlig, utvidet virkelighet som menneskelivet og jorda er en del av.

Job var en gjennomført rettskaffen og dessuten velstående mann som brått og brutalt mistet nesten alt, inkludert sin egen helse. Et introduksjonskapittel gir leseren et bakgrunnsteppe for de hendelsene og dialogene som kommer, men Job selv kjente ikke til dette. Jobs tre venner (Elifas, Bildad, Sofar) besøkte ham når han satt nedbrutt, sørgende og svært syk. Når vennene kom til Job ble de overveldet av alvoret i situasjonen, og ble stum over lidelsene de så. De virket dypt urolige, provoserte. Hvordan kunne dette skje?

Utgangspunktet for dem alle var at Gud eksisterer, at han er god og rettferdig, og at det er en nær forbindelse mellom rett liv og velsignelse. Meningen i det som hadde skjedd var uforståelig for dem. De prøvde å finne moralske forklaringer på tragedien, og antok at Job måtte ha skjulte synder som Gud straffet ham for. Gud kan jo ikke være urettferdig, så Jobs lidelser måtte være hans egen feil. At gode og rettferdige folk skulle oppleve en slik lidelse brøt med deres virkelighetsforståelse. Jesu disipler ga et par tusen år senere uttrykk for en lignende antagelse (Joh 9:2), og det samme syntes å være en allmenn oppfatning blant folk også på deres tid (Luk 13:1-4).

Job var ensom i sin lidelse; verken kona eller vennene forstod ham. Kona var bitter og skyldte på Gud, mens vennene skyldte på Job. Den enkle årsak-og-virkning forståelsen som vennene insisterte på ble avvist av Job. Han trodde ikke at hans synder var svaret på hans lidelser, og i stedet for å gi etter for en lettvint selv-fordømmelse for å tilfredsstille vennene holdt han i stedet fast på sin integritet (27:2-6). Det utfordrende spørsmålet til Gud, «hvorfor lot du dette skje?» stod fortsatt ubesvart, mente Job. Han mente at Gud hadde en plikt til å forklare seg.

Vennene ble støtt av denne holdningen som de oppfattet som arroganse. Samtalen utviklet seg etter hvert til en skarp diskusjon om Guds hellighet og rettferdighet, og Jobs manglende erkjennelse av skyld. Etter tre runder med ordskifte brøt den yngre Elihu inn med sitt innlegg. Han var blitt kraftig provosert over at de tre eldre mennene ikke hadde klart å tale Job til rette. Felles for alle de fire «trøsterne» var deres trang til å forsvare Guds ære, langt mer enn å vise empati.

Mot slutten av boken får saken en overraskende vending. Herren selv trådte inn i samtalen og holdt sitt innlegg, og ga dem dermed fasiten. Ingen av dem hadde rett! Job vendte om og fikk oppreisning og erstatning, men vennene hans måtte tåle kraftig korreks. De hadde tåkelagt Guds hensikt med alt sitt prat (38:2).

En refleksjon man kan gjøre seg er at ingen av dem fikk den fulle forklaringen for hvorfor ulykkene hadde skjedd. Kun leseren får anledning til det gjennom introduksjonskapittelet. Gjennom dette første kapittelet får vi nemlig et unikt innblikk i en større dimensjon ved Guds hensikt med jordkloden, menneskets plass og verdi i Guds plan, og Satans motstand og strategi for å ødelegge. Rammen setter Jobs tap og lidelser i et helt nytt lys.

Her er sakens kjerne: Job var elsket av Herren, og ble fremhevet som et eksempel overfor englene. Job var et godt og rettskaffent menneske, et forbilde for alle mennesker. Satan (navnet betyr Anklageren) sådde offentlig tvil om dette. Han påsto tvert imot at denne Job, som Herren elsket og var så stolt av, var en korrupt opportunist som ikke ville nøle med å forlate Herren hvis velsignelsene ble tatt fra ham. Satans anklage rettet seg dermed ikke bare mot Job, men mot alle mennesker, og dessuten mot Gud selv. Når selv den beste var råtten inn til kjernen, hva da med de andre? (Flere av Jobs venner uttrykte det samme djevelske synet, se 4:17, 15:14-15 og 25:4.) Satan hevdet altså at ingen mennesker var verdig den kjærlighet og ære som Herren ga dem, og at Herren var naiv som trodde at det er annerledes.

Betydningen av denne saken kan ikke understrekes nok. Dersom menneskets rolle som Guds bilde på jorda var en fiasko, og menneskets sjel var uopprettelig fortapt, så hadde Guds plan med Jorda slått feil. Herren ville derfor vise at mennesker, tross utbredt ondskap, fortsatt har en høy verdi og et høyt kall, og er i stand til å ha en ekte og trofast relasjon til ham, basert på agape, ubetinget kjærlighet. Herren ville demonstrere for hele himmelens hær at Satans anklage var falsk. Job fikk dermed oppgaven med å forsvare menneskets integritet i en slags kosmisk rettssak som han selv ikke ante noe om, og som han ikke kunne vite noe om dersom den skulle være gyldig. Herren viser en forbløffende tro på Job i denne saken, og synes å satse både sin og menneskehetens prestisje på at Jobs tro ville holde. Herren forårsaket ikke lidelsene, men han tillot dem i dette tilfellet for en høyere hensikt. Tross sine lidelser og tap ga ikke Job opp sin tillit til Herren (19:25-26). Han gråt, klaget og ropte ut sin nød; han kjempet med Gud og vant, slik som Jakob (se 1.Mos 32:24-30 og Hos 12:4-5). Senere ble Job kompensert for sine tap. I Efeserbrevet skriver Paulus at Herren gjennom menigheten på lignende måte kunngjør sin plan og visdom for åndskreftene i himmelrommet (se Ef 3:8-11). Job led uskyldig for en høyere hensikt, og ble gjennom det et profetisk vitne om Guds visdom og hensikt, om menneskets verdi og sentrale plass i Guds plan, om den kommende Messias (se Jesaja 53) og om hans menighet som skulle oppfylle Guds plan på Jorda.

Lesespørsmål:

  1. Hva sa Herren innledningsvis om Job, og hva sa Satan?
  2. Hva sa Job etter at han hadde mistet alt han eide?
  3. Hvordan argumenterte Satan for å få testet Job mer?
  4. Hva sa Job da han ble syk?
  5. Hvordan reagerte vennene da de kom på besøk?
  6. Første samtalerunde – oppsummer kort hva de ulike partene sa.
  7. Andre runde – argumentene går over til anklager. Hva sa de?
  8. Tredje runde – samtalen blir fastlåst. Hvordan konkluderte partene?
  9. Oppsummer hovedpoenget til Elihu.
  10. Herren tok ordet og stilte to spørsmål til Job. Om hva?
  11. Hva svarte Job?
  12. Prøv å oppsummer hva som ble konklusjonen i boken.

Ressurser til Job:

Bibelundervisning fra Job, KF-møte i Øksnes (lydoptak), klikk her.

Video (engelsk): The Bible Project: Job

 

Malaki

Introduksjon:

Malaki betyr «min budbringer». Hans bok er den siste i Det gamle testamente, og han var den siste profeten som vi har i Bibelen før Johannes døperen kom. Malaki profeterte faktisk at Johannes skulle komme, og at han da skulle forberede veien for Messias (se 3:1, 4:5 og Matt 11:10). Etter Malaki ble det en slags profetisk ventetid som varte i over 400 år.

Malaki tjente som profet i Jerusalem mens Esra og Nehemja var der. Det var gått over 80 år siden den første gruppen hadde kommet til Jerusalem sammen med Haggai og Sakarja for å gjenreise tempelet (år 536). Esra var kommet med den andre gruppen (år 458), mens Nehemja kom bare med sine egne assistenter (år 445).

Det var store utfordringer i gjenreisningsarbeidet. Det var stadig ytre press og motstand. I tillegg var det indre splid hos jødene, og moralsk forfall. Dårlig oppførsel og mangel på respekt for Guds ord, selv blant ledere, skapte fortvilelse og sinne hos de som forsøkte å holde gjenreisningsarbeidet i gang. Både Esra, Nehemja og Malaki tok opp flere av de samme problemene: Svikt i presteskapet, åpenbart hykleri, utglidninger når det gjaldt ekteskap, utnyttelse av fattige og innflyttere, samt en utbredt tiende-unndragelse. Det siste skapte store problemer for tempeltjenesten. Prestene fikk ikke lønn, og måtte slutte.

Typisk for Malakis budskap er dialog-formatet. Han beskriver seks dialoger mellom Herren og folket der ulike påstander blir diskutert. Først kommer et utsagn, deretter en protest eller motspørsmål, så gjerne etterfulgt av en dialog og til slutt en konklusjon. Boken åpner slik: «Jeg elsker dere», sier Herren. Men dere sier: «Hvordan elsker du oss?» Så følger en dialog med flere oppfølgingsspørsmål og svar.

Påfølgende temaer som tas opp gjelder prestene og deres frafall (1:16). Så følger en sak som gjelder regelbrudd og utroskap i forbindelse med ekteskapene (2:11 og 13), måten de krangler med Herren på (2:17), deres forkastelige oppførsel (3:5), forsømmelsen av tienden (3:8), og den frekke tonen de tillot seg mot Herren (3:13). (Husk at dette var selveste gjenreisningsfolket som hadde forlatt alt i Babylon-Persia for å tjene Gud og bringe alt i orden! Det sier noe om hvor hjelpeløse mennesker er i sin falne natur. Gode intensjoner holder ikke, det må et mirakel fra Gud til. Se for øvrig kommentarer til dette i Rom 7:14-24, og Joh 3:5, mv.)

Malaki avslutter sin bok med å minne om pakten som ble inngått med Gud da Moses ledet dem. Han profeterte at Elia skulle komme igjen «før Herrens dag kommer, den store og skremmende», og at han skulle vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene.

Etter 400 års profetisk stillhet kom så døperen Johannes, etterfulgt av Jesus fra Nasaret, den lovede Messias. Hendelsene beskrevet i evangeliene og i Apostlenes gjerninger danner dermed en slags sømløs overgang fra den gamle pakts tid og inn i den nye pakts tid.

Test deg selv:

    1. Hvordan hadde prestene vist forakt for Herrens navn?
    2. Hva gikk pakten med Levi ut på, og hvordan var dette relevant for dem?
    3. Hvordan ville Herren at prestene skulle tjene ham?
    4. Malaki profeterte to ganger om en budbringer som skulle rydde vei for Herren. Finn tekstene.
    5. På hvilke måter hadde folket vært utro mot Herren?
    6. Hvilke forferdelige ting hadde folket sagt om Herren?
    7. Hva var løftet til dem som fryktet Herrens navn?

Ressurser til Malaki:

Video (engelsk): The Bible Project: Malachi

 

Joel

Introduksjon:

Joel var profeten som varslet om «Herrens dag». Han advarte om at denne dagen slett ikke bare handlet om utfrielse, men også om dom. Ut fra bildene Joel brukte kan man forestille seg at Joel hadde vært vitne til en forferdelig naturkatastrofe som gjorde et dypt inntrykk, og at han opplevde at Herren talte til ham gjennom det han så. Det var en invasjon av gresshopper som kom med vinder fra nord, verre enn han noen gang hadde sett eller hørt om. Gresshoppesvermene overveldet landet, trengte seg inn over alt, og fortærte alt de kunne spise. De var som en veldig fiendehær som folket stod helt maktesløse overfor. Etterpå kom tørken og gjorde ende på de siste restene av avlingene. Befolkningen ble dermed overgitt til en fryktelig hungersnød. Joel så i dette et alarmerende varsel som hva som kunne komme. Han kalte derfor folket til omvendelse, innvielse og bønn. Han minnet dem om Herrens nærvær og hjelp, og at de skulle glede seg i Herren og kjenne hvordan han var midt iblant dem.

De lærde strides om når Joel levde, noe som har betydning for å kunne forstå hvilken situasjon landet var i. Mye tyder på at han var en av de tidlige profetene i GT (selv om det også finnes argumenter for senere tidsperioder). Joel er for eksempel plassert som nummer to i den hebraiske versjonen av bibelen. Joel nevner dessuten fiender som ikke lenger fantes i senere perioder. Et sannsynlig tidspunkt var under kong Joasj i Juda – i hans første periode da onkelen og øverstepresten Jojada styrte landet mens Joasj ennå var et barn. Dette var rundt år 830 f.Kr.

Joel kalte gresshoppe-plagen for «fienden fra nord», og beskrev gresshoppene med livaktige detaljer. Uttrykket ble senere brukt av andre profeter om Assyrernes og Persernes fiendtlige hærer som angrep nordfra, og som utarmet landet og la store deler øde. Den mest kjente profetien fra Joel er om at Herren en gang vil øse ut sin Ånd over alle mennesker, som så ville uttrykke seg med profetier, drømmer og syner. Nettopp denne profetien ble tatt frem av apostelen Peter da han forkynte i Jerusalem på pinsedagen rundt 860 år senere (Apg 2). Han forklarte folket at det de var vitner til faktisk var oppfyllelsen av profeten Joels forutsigelser, og at hans profeti dermed var nøkkelen til å forstå betydningen av det Gud nå gjorde blant dem.

Lesespørsmål:

  1. Hva var hovedbudskapet til Joel?
  2. Hvilke grupper ble spesielt nevnt?
  3. Hva instruerte Joel prestene og de eldste at de skulle gjøre?
  4. Hvordan skulle «Herrens dag» være?
  5. Hvordan kunne folk bli reddet fra den kommende dommen?
  6. Hvordan ble «hæren» beskrevet.
  7. Herren ga et løfte om en overflod av Ånden; forklar.
  8. Hva sa Herren om gjenreisning av Juda og Jerusalem.
  9. Herren sa han ville samle folkeslagene på et bestemt sted – hvor?
  10. Hva lovte Herren angående Sion?

Ressurser til Joel:

Video (engelsk): The Bible Project: Joel

 

Nehemja

Introduksjon:

Nehemja var sønn av Hakalja, og hadde flere brødre hvor en av dem het Hanani. Vi er i gjenreisningsperioden for Jerusalem, og året var 446 f.Kr. Nehemja arbeidet i palasset hvor Ester bodde, i borgen i Susa, persernes hovedstad. (Restene av byen finnes fortsatt i dag, og ligger litt nord for byen Basra i Irak.)  Han var «munnskjenk» for perserkongen Artaxerxes, noe som vi i dag kan tenke oss tilsvarer en slags hovmester, adjutant eller butler. Det var i hvert fall en høyt betrodd stilling, og nært knyttet til kongens personlige sikkerhet.

Det var gått rundt 33 år siden Ester ble dronning, og Artaxerxes, (sønn av Xerxes 1), hadde allerede regjert i 20 år. En dag kom Hananja, Nehemjas bror, tilbake fra et besøk i Jerusalem. Rapporten han kom med var nedslående. Jødene som bodde i Jerusalem ble undertrykket av sine naboer, muren var ennå ikke bygget, og portene var blitt brent ned av fiender. Nehemja ble svært opprørt over å høre hvor dårlig det stod til. Han begynte å be inderlig til Herren, og tenke på hva han kunne gjøre. Han kom fram til at han ville reise til Jerusalem selv, og hjelpe til i arbeidet. Nå begynte han å se etter en anledning til å legge saken fram for kongen. Det gikk ikke mange dagene før perserkongen selv åpnet for en mulighet. Han hadde lagt merke til at Nehemja virket så nedstemt og bekymret, og hadde derfor spurt hva som var i veien.

Kong Artaxerxes kjente godt til gjenreisningsprosjektet i Jerusalem. 13 år tidligere var det han som hadde gitt fullmakt til Esra om å reise til Jerusalem sammen med 1.600 jøder for å styrke gjenreisningsarbeidet der. Kongen lyttet til Nehemja, og ga ham tillatelse til å reise. Han utnevnte Nehemja til sin «stattholder», noe som ga ham svært høy status.

Nehemja ankom byen i april-mai i år 445. Etter å ha gjort en del innledende undersøkelser startet han organiseringen av gjenreisning av muren. Esra befant seg også i byen, og Nehemja nevner ham flere ganger. Tross mye motstand og fiendtlighet fra nabofolkene klarte de å fullføre muren og reparere porten på rekordtid.

Det er interessant å se hvordan Nehemja gikk fram. Først kartla han situasjonen i det stille, deretter delte han sine planer med folket og fikk dem med seg. De organiserte seg deretter på en måte som var utrolig effektiv, og mange viste stort personlig mot og innsatsvilje.

Test deg selv:

    1. Hvem var Nehemja, og hvorfor dro han til Jerusalem?
    2. Hva bad Nehemja Gud om før han dro, og hvordan svarte Gud?
    3. Hva var det første Nehemja gjorde da han kom til Jerusalem?
    4. Hva ble Nehemjas prosjekt?
    5. Forklar hvem som motarbeidet Nehemja i Jerusalem, hvorfor og hvordan? Hvordan reagerte Nehemja?
    6. Hvordan organiserte de gjenoppbyggingen?
    7. Det brøt ut konflikter mellom folk. Hva handlet konfliktene om, og hvordan løste Nehemja dette?
    8. Det ble en stor samling for jødene. Hva gjorde Nehemja, Esra og Levittene, og hvordan feiret de?
    9. Senere gikk folket gjennom en periode med lojalitetserklæringer og innvielse. Hvordan gjorde de det?
    10. Hva ble gjort med Levittene og prestenes tjeneste?
    11. Det var spesielt ett avvik fra Guds ord som gjorde Nehemja ekstra sint. Hva var det, og hva gjorde Nehemja?

Ressurser til Nehemja:

Video (engelsk): The Bible Project: Ezra-Nehemaiah

 

 

Ester

Introduksjon:

Handlingen i denne boken skjer i Babylon-Persia, for det meste i og rundt kongens palass i Susa, nord for dagens Basra i Irak. Ester, også kalt Hadassa, ble født rundt år 500 f.Kr. og ble adoptert av onkelen Mordekai da begge hennes foreldre døde. De tilhørte Benjamins stamme, og var etterkommere av jødiske familier som ble tvunget til å reise fra Judea et par generasjoner tidligere. Mordekai var embedsmann hos perserkongen Xerxes, og hadde kontor i regjeringsbygget, borgen i Susa. (Xerxes 1 også kalt Ahasverus, regjerte i perioden 486 til 465 f.Kr.)

Boken om Ester forteller historien om hvordan hun og onkelen forhindret en forferdelig katastrofe som kunne ført til utryddelse av alle jøder i Perserriket. Jødene feirer ennå i dag Purim for å minnes det som skjedde.

Da jødene ble fordrevet fra sitt eget land under assyrisk og babylonsk okkupasjon, så ble de spredt omkring, nordover, østover og sørover i Babylonia mot dagens Persiabukta (den samme regionen som Abraham opprinnelig kom fra). Mange ble boende i jødiske kolonier som synes å ha hatt en viss grad av selvstyre. De holdt seg i stor grad for seg selv, og dyrket sin nasjonale identitet, tro og kultur. Dette provoserte enkelte.

Den onde ministeren Haman i Susa karakteriserte israelittene overfor perserkongen Xerxes som «… et folk som bor spredt og for seg selv blant de andre folkene i alle provinsene i riket ditt. Lovene deres er forskjellige fra lovene til alle andre folk, og de holder ikke kongens lover.» (Est 3:8.) Dette var en alvorlig anklage.

Noen år før dette var Xerxes blitt offentlig fornærmet av sin kone Vasjti, og han så seg derfor om etter en annen kvinne som kunne erstatte henne som dronning. Den unge Ester var svært vakker, og da hun ble oppdaget av kongens «talentspeidere» ble hun hentet til kongens harem i Susa. Ester ble etter en forberedelsestid valgt til kongens medhustru i år 479, og ganske kort tid etter det valgt til dronning. (Ester var da om lag 21 år gammel, og kongen var om lag 39 år.) Kong Xerxes var ennå ikke klar over hennes jødiske tilhørighet, og heller ingen andre i borgen visste det, unntatt onkel Mordekai. På dette tidspunktet var det gått 36 år siden tempelet i Jerusalem var blitt gjenreist. De fleste jøder bodde fortsatt i eksil, selv om de lenge hadde hatt tillatelse til å returnere. De hadde slått seg til ro som en minoritet i den babylonsk-persiske kulturen. Dette kan ha vært et problem for gjenreisningsarbeidet i Jerusalem.

5 år etter at Ester ble dronning oppstod det en sammensvergelse mot jødene i riket, anført av Haman som da var blitt imperiets viktigste minister, kongens høyre hånd. Den 7. mars år 473 f.Kr. skulle alle jøder utryddes på Hamans befaling. Ester og Mordekai viste stort personlig mot i denne situasjonen, og deres innsats avverget en forferdelig massakre.

For jødene ble hendelsen en skremmende påminnelse om at de bodde i et fremmed land, og at de var sårbare. Visjonen om gjenreisning av Jerusalem levde i bevisstheten hos eksil-jødene, og perserkongens velvilje til prosjektet var der fortsatt. Kanskje bidro opplevelsen til at flere vurderte å reise tilbake. 15 år senere dro presten Esra i spissen for om lag 1.600 jøder fra Persia for å delta i gjenoppbyggingen av Jerusalem. 78 år var gått siden den første gruppen hadde reist i samme ærend; den gang var det rundt 50.000 jøder som dro.

Ester og Mordekai forble i kongens palass i Susa for å gjøre sin tjeneste der. Mordekai var nå blitt en av kongens viktigste rådgivere, og Ester hadde også stor innflytelse. Bare 8 år etter den dramatiske purim-hendelsen døde kong Xerxes i en alder av 53 år, og Ester ble enke, bare 35 år gammel. Kongens sønn Artaxerxes overtok tronen, og videreførte farens politikk.

13 år etter at Esra hadde reist dro også Nehemja fra Susa til Jerusalem for å bidra med gjenreisningen av muren. Det hadde kommet rapporter om problemer og stillstand i arbeidet, og han ville hjelpe til. Nehemja arbeidet på dette tidspunktet for kong Artaxerxes som en betrodd tjener. Kongen ga sin støtte til Nehemjas prosjekt, og utrustet ham for oppdraget. Ester var trolig fortsatt i kongens palass i Susa som dronning-enke, og var da rundt 55 år gammel. Man kan tenke seg at hennes tilstedeværelse og innflytelse bidro til regjeringens fortsatt positive innstilling til jødenes sak, og at det i kongens nærmeste krets fantes flere visjonære jøder som Nehemja.

Test deg selv:

    1. Hva skjedde med dronning Vasjti?
    2. Hvem var Ester, og hvordan endte hun opp som dronning?
    3. Mordekai gjorde en viktig tjeneste for Kong Xerxes. Fortell historien.
    4. Hvorfor hatet Haman jødene, og hva gjorde han?
    5. Hva gjorde Ester i denne situasjonen?
    6. Hvordan gjorde kongen stas på Mordekai, og hvorfor?
    7. Hva skjedde med Haman, og hva skjedde med Mordekai?
    8. Hvordan holdt jødene stand mot fiendene sine?
    9. Hvorfor feirer jødene fortsatt «purim»?

Ressurser til Ester:

Bibelundervisning fra Ester, KF-møte i Øksnes (lydoptak), klikk her.

Video (engelsk): The Bible Project: Esther