Høysangen

Introduksjon:

Høysangen er laget som en vekselsang med flere stemmer, og består av syv deler. Vi hører stemmene til den unge kvinnen (bruden), den unge mannen (kongen), Jerusalems unge kvinner (antagelig de andre unge kvinnene i kongens slott), og vi hører noen ord fra den unge kvinnens brødre. Sangen skildrer historien om den usedvanlig vakre vindyrkeren fra Sjulam i Libanon (6:13) som ble oppdaget av kong Salomo og som senere ble hans dronning.

De kroppslige beskrivelsene er uttrykksfulle og visuelle, og ganske så direkte i sin poetiske form. Den vakre kvinnen fra Sjulam og hennes fysikk beskrives ganske inngående. I eldre bibeloversettelser er hun omtalt som Sulamitten. (Kanskje var uttrykket «hele sulamitten» et uttrykk som blyge predikanter brukte for å slippe videre utdyping av alle detaljer?)

Generelt er Høysangen en hyllest til den vidunderlige og Gud-gitte forelskelsen som kan oppstå mellom en mann og en kvinne, og den hengivenheten som kan få dem til å binde seg til hverandre med et livslangt bånd med ånd, sjel og kropp. Sangen er svært personlig, og er en av de over tusen sangene Salomo skal ha skrevet (se 1. Kong 4:32).

En vakker historie ligger til grunn for Høysangen, og den kan rekonstrueres gjennom indirekte informasjon som gis underveis. Man kan tenke seg bakgrunnshistoriens forløp slik*: Den relativt unge kong Salomo dro stadig på reiser omkring i riket for å holde kontakt med folk i de ulike områdene, og for å ha tilsyn med sine eiendommer. Forpakterne av eiendommene betalte kongen en avgift for avlingene de fikk (se 8:11). På en av sine reiser nordover kom Salomo og reisefølget i kontakt med en ung og usedvanlig vakker kvinne som var vindyrker. Kvinnen ble flau over oppmerksomheten, og sprang bort fra de fremmede mennene. Men kongen kunne ikke glemme henne. Han returnerte senere forkledd som gjeter, han ble kjent med henne og vant hennes hjerte. Han avslørte så senere sin virkelige identitet, og lovte å komme tilbake for å fri. Salomo kom snart tilbake, og denne gang i kongelig prosesjon med et stort følge (3:6-10). Han erklærte sin kjærlighet, og fridde til henne. Hun aksepterte i glede, og ble med ham som hans forlovede. Det ble bryllup, og ekteskapet ble så fullbyrdet på slottet etter at de hadde løpt for å være for seg selv i hans kammer (1:4). Livet på slottet ble imidlertid ikke bare enkelt. Hun var solbrun i huden på grunn av arbeidet på vingårdene, og selv om kongen elsket dette ved henne, så følte hun selv at hun var alminnelig og underlegen i forhold til alle de vakre, lyshudede kvinnene på slottet (1:6). Salomo var dessuten mye borte, og da følte hun seg ensom og urolig (1:7). Salomo inviterte henne til å følge med ham dit han reiste, og han viste også interesse for det som var hennes lidenskap, nemlig utvikling og dyrking av hager. Så brukte de tid sammen, og fant på nytt glede i hverandres selskap. Kjærligheten mellom dem ble modnet, og kriser ble gjennomlevd og løst. De minnet hverandre om de gode stundene, og bekreftet båndet mellom seg. De fortsatte å beundre hverandre, uttrykke sin kjærlighet, og de tok bedre vare på forholdet.

* hentet fra The Chronological Life Application Study Bible, New Living Translation, Tyndale.

Disposisjonen i Høysangen

    • Sangen starter med bryllupet mellom kongen og hans elskede (1:1-2:7)
    • De minnes da de ble kjærester (2:8-3:5)
    • De minnes da de ble forlovet (3:6-5:1)
    • Urolige minner og anger over forsømte anledninger til kjærlighet (4:2-6:3)
    • Beundring av brudens skjønnhet (6:4-7:9)
    • Brudens lengsel etter nærhet og samvær (7:10-8:4)
    • Kjærlighetens dyrebare gave (8:5-14)

Denne beskrivelsen av kjærligheten mellom brud og brudgom er 3000 år gammel vakker poesi, og står høyt i verdenslitteraturen. Høysangen ble skrevet på hebraisk, og de hadde flere ord for kjærlighet der vi har bare ett. Teksten ble senere oversatt til gresk, og grekerne brukte gjerne fire ord for kjærlighet – filia, storgi, agape og eros. Oversatt til norsk kan vi knytte kjærlighetsordet filia til vennskap, storgi til familiebånd, agape til ubetinget godvilje og omsorg og eros til forelskelse. I Høysangen er eros-kjærligheten i fokus. Eros-kjærligheten fremstilles som en voldsom kraft som man må behandle med varsomhet– ikke vekke den for tidlig eller på feil måte. Eros kan føre til ubeskrivelig lykke, men også til bunnløs hjertesorg, opprivende konflikter, hat og besettende, destruktive lidenskaper. Lyster er som ilden, de må tøyles og brukes klokt, ellers blir de livsfarlige. Guds rammer for seksualitet er derfor ikke undertrykkende, men et vern og en forutsetning for helhet og sunnhet.

Kropp, kjønn, forelskelse, seksualitet, det å få barn – alt dette er sentralt i Guds skaperverk. Høysangen formidler et svært positivt syn på seksualitet, og viser at den fulle foreningen mellom mann og kvinne i ekteskapet er en fantastisk og dyrebar gave. Seksualiteten, den kroppslige kjærligheten, er Guds gave til ekteparet for å berike samlivet og gjøre familien fruktbar. Troskapen og kjærligheten mellom bruden og brudgommen danner et trygt hjem for barn å vokse opp i. Sex løsrevet fra ektepakten er imot Guds ordning, og er en alvorlig sak i Guds ord fordi det er misbruk av et gode, og det går ut over andre. Tilfeldig, kjærlighetsløs sex er en nedgradering av kroppens integritet, sårende for menneskelig selvfølelse og hemmende for etableringen av sunne og meningsfulle relasjoner. Ulydighet mot Gud på dette området som på andre områder er destruktivt både for enkeltmennesker og kulturer.

Kjærligheten mellom mann og kvinne har en dyp åndelig side som går helt tilbake til skapelsen. Flere steder i Bibelen sammenlignes Guds forhold til sitt folk med et ekteskap: Jes 54:5, Jer 2:2, Esek 16:60, Hos 2:16, Ef. 5:22-33, Åp 19:7-8, 21:1-2. Ektepakten står dermed sentralt i forståelsen av hele Guds plan med menneskeheten og skaperverket. Gjennom ektepakten skulle menneskeheten realisere sitt kulturelle oppdrag (legge jorda under seg og bli mange). Fullendelsen av dette oppdraget, som vil komme gjennom Jesus Kristus, blir sammenlignet med et bryllup. Paulus skrev til efeserne at ekteskapet var et bilde på forholdet mellom Kristus og menigheten. Ekteskapsordningen er dermed i seg selv et bilde på Guds strategi for å nå sitt mål – trofast, livslang, fruktbar kjærlighet. Samtidig må ikke dette trekkes for langt på et individuelt plan – det ugifte menneske har ingen lavere verdi i Guds plan, men er likeverdig med de som gifter seg. Dette gjør apostelen Paulus klart i sine brev, og han var selv en som aldri giftet seg.

Kristne som vil ta Guds ord på alvor kan på denne bakgrunnen aldri gå på kompromiss når det gjelder f.eks. omdefinering av kjønn og ekteskap uten samtidig å svikte og tåkelegge Guds plan og hensikt. Begrepene mann, kvinne, ekteskap, far og mor er blant de faste begrepene som er definert av Gud, og som derfor er hellige.

En trist side ved Høysangen bør også nevnes. Hvis vi går tilbake til den vakre kjærlighetshistorien, så ligger det dessverre en ganske dyster realitet i skyggene av den. Bibelen legger ikke skjul på dette. Kongen hadde faktisk allerede 60 dronninger og 80 medhustruer på det tidspunktet når han forelsket seg i den libanesiske vindyrkeren (6:8-9). Det kom slett ikke til å bli bare henne og Salomo som skulle dele livet sammen. Ifølge sangen gledet de andre unge kvinnene på slottet seg over deres kjærlighet (bl.a. 6:9). Det er vanskelig å tro på at det var så enkelt, og er nok heller et uttrykk for kong Salomos ønsketenkning. For hvordan ville det føles for den unge kvinnen å bli henført av kong Salomos intense kjærlighet og oppmerksomhet, for deretter å bli erstattet av en annen kvinne noen uker eller måneder senere? Salomo erobret jo stadig nye kvinnehjerter; han dyrket selve forelskelsen med besettelse, og ble stadig fascinert av nye kvinner. Bibelen rapporterer at han giftet seg med hele 1000 kvinner, hvorav 700 var av kongelig ætt, mens resten var medhustruer. Salomo synes å ha blitt fanget av en slags mani for kvinner, selv om mange av giftemålene også ble inngått av strategiske grunner (se 1. Kong 3:1). De fleste kvinnene må ha skjønt hva de gikk til, og aksepterte dermed i praksis livet i et kongelig harem ettersom vi må anta at de frivillig valgte giftemål med kongen. Den høye statusen og luksusen på slottet må ha virket som et attraktivt gode både for dem og deres familier.

Kvinnebesettelsen til Salomo skulle bli hans bane. I sin iver etter å imøtekomme sine hustruers religiøse skikker ble han selv med dem i deres avgudsdyrkelse. Han falt fra hengivenheten og lojaliteten til Herren, og han mistet Guds velsignelse og anerkjennelse. Riket ble splittet kort etter kongens død, og kongen gjorde stor skade på sitt omdømme (se 1. Kong 11:1-24 og videre, samt Neh 13:26). En viktig lærdom man kan trekke av hendelsene er å respektere Guds retningslinjer, og sette sunne grenser for seg selv i tråd med disse. Man må styre sine handlinger etter hva som er rett, og ikke gjøre ting bare fordi man har lyst eller kan. Alle skal avlegge regnskap for seg selv foran Herren.

Lesespørsmål:

    1. Hvem er karakterene i denne boken, og hva handler den om?
    2. En advarsel ble gitt til Jerusalems døtre og gjentatt tre ganger. Hva var advarselen?
    3. Hvordan er den romantiske kjærligheten beskrevet?
    4. Hva sier Høysangen om Guds plan og hensikt?

Ressurser til Høysangen:

Bibelundervisning fra Høysangen, KF-møte i Øksnes (lydoptak), klikk her.

Video (engelsk): The Bible Project: The Song of Songs (følger en annen tolkning enn i teksten over)