Introduksjon:
Ensom sitter hun, hun er blitt enke. Dronningen er blitt en slave, og barna hennes er bortført. Hun gråter om natten, og ingen trøster henne. Vennene har sveket henne. Hun føler bitter sorg; hennes fiender er blitt hennes herrer. Israels Gud har latt henne lide for sine mange synder.
Enken er Jerusalem, og sangen handler om byens ødeleggelse. Versene bearbeider det traumet og den sorgen som byens fall representerte for jødene. Den ble sunget til minne om hva som skjedde for at det aldri skulle glemmes.
Forfatteren av Klagesangene er ikke oppgitt, men de aller fleste regner det for å være profeten Jeremia. Teksten er tung lesning for de som bare leter etter oppmuntrende ord. Men Bibelen er så mye mer enn en oppmuntringsbok, og det er klokt å dvele litt ved sorgen som her beskrives. Mange i verden opplever lignende katastrofer i dag. Sangen hjelper oss til empati og innsikt; den minner oss om at fred og velstand ikke er en selvfølge. Velsignelse og fred i en nasjon er en gave fra Gud. Opprør mot Gud vil føre til ulykke fordi vi støter bort Ham som er fundamentet for god moral og rettferdighet, og kilden til liv, kjærlighet, vekst og fred.
Jerusalem ble fullstendig ødelagt av babylonerne i august i år 586 f.Kr, og Klagesangene ble skrevet i tiden kort etter. Før byens fall hadde den babylonske kongen gjennomført flere runder med straffe-deportasjoner og konge-utskiftninger for å slå ned opprør. Herren hadde i lang tid advart om at Judea og Jerusalem ville bli overkjørt av sine fiender dersom de ikke sluttet å bryte pakten med ham. (Nord-Israel var blitt erobret av assyrerne 136 år tidligere.) Den profeten som kanskje mest av alle hadde advart befolkningen om Herrens dom var Jeremia. Han profeterte i hele 40 år før katastrofen skjedde, og han fikk se byens ødeleggelse med egne øyne – til sin store sorg og fortvilelse. Babylonerne startet beleiringen av byen i januar 588 f.Kr, og etter to og et halvt år med fullstendig isolasjon og grusom hungersnød brøt babylonerne til slutt inn gjennom murene og ødela byen. Jeremia ble skånet av de babylonske soldatene, og ble senere etterlatt i byen sammen med en annen profet, Obadja, og noen fattige bønder. For Jeremia var dramatikken fortsatt ikke over, for han ble snart kidnappet av sine egne landsmenn og tvunget med til Egypt mot sin vilje. Jeremia talte der Guds ord til de jødiske flyktningene (se Jeremia 43 og videre).
Klagesangene beskriver livaktig hva slags katastrofe Jerusalem gjennomlevde, og satte hendelsene inn i en ramme som hjelper oss å forstå bedre: Herren hadde advart folket i lang tid, men de hadde ikke lyttet. Ødeleggelsen kom på grunn av deres opprør og synd. Herrens vrede er fryktelig, og ingen med vettet i behold ville ignorere Herrens bud hvis de virkelig forstod risikoen. Det folketomme Jerusalem sammenlignes med en berøvet mor som har mistet sine barn til fangenskap og død. Hun klager sin nød. Byen erkjenner sin synd, og innrømmer at det som skjer er en følge av ulydighet og trass. Harmen og hevnen fra Herren er rettferdig.
Klagesangene gir få detaljerte beskrivelse av overtredelsene de hadde gjort seg skylde i slik som hos Jeremia, men vi ser antydninger: Avgudsdyrkelse, løgn og falskhet, drap på uskyldige, urett og undertrykkelse, umoral og korrupsjon (se 1:8, 1:18, 2:14, 3:34-36, 3:52-63, 4:6, 4:13). Da Judea og Jerusalem ikke ville la seg overtale til omvendelse (etter flere tiår med advarsler) besluttet Herren rett og slett å stenge ned hele Jerusalem og Judea, og starte på nytt med en ny generasjon senere. Samtidig, selv om Herrens vrede rammet hardt da dommen ble effektuert, så er hans kjærlighet varig. Dette skapte et håp midt i all elendigheten, noe Klagesangene også peker på.
Jeremia ble dårlig behandlet av sine egne, både av folket og lederne. Han var blitt hånet, motarbeidet og forfulgt. Han var blitt kastet i et fangehull i en kjeller (sammenlign Jer 37:15-20 og Klagesangene 3:7). Senere ble han kastet i en brønn (se Jer 38:6-13 og Klagesangene 3:53-55). På grunn av alt Jeremia hadde opplevd av motstand og forfølgelse kunne han lett ha blitt kynisk og skadefro når alle advarslene hans gikk i oppfyllelse. Men ingen spor av slikt vises hos Jeremia. Dyp sorg og stor fortvilelse over Jerusalems skjebne preger det han skriver.
Kapitlene forløper slik:
Første kapittel beskriver situasjonen etter at katastrofen har skjedd. I kapittel 2 beskrives årsaken – Herrens hevn over uretten i landet. Jeremia tok et oppgjør med alle de falske profetene som bare sa det folk helst ville høre istedenfor å si det som var Herrens ord (2:14). De falske profetene var dermed skyldige, og folket var medskyldige som valgte å tro på dem. Jeremia beskrev videre fiendenes skadefryd og kommentarer (2:15-17), og hva folket nå burde gjøre. Jeremia oppfordret: Be til Herren! Klag din nød! (2:18-22). I kapittel 3 beskrev Jeremia sin egen lange lidelsesvei. Han ga Herren ansvar for sine lidelser, men pekte samtidig på Herrens trofaste kjærlighet og barmhjertighet (3:21-42, 5:19-21). I kapittel 4 beskrives den fryktelige beleiringen, og i Kapittel 5 beskrives livet under fiendens overmakt. Klagesangene avsluttes med en inderlig bønn til Herren om ny nåde.
Klagesangene er altså en viktig tekst, blant annet fordi:
-
- Boken viser historiske konsekvenser av synd, og menneskers behov for syndserkjennelse, omvendelse og bønn om nåde.
- Forfatteren var både forhåndsvarsler og øyenvitne til hvordan «Herrens dag» utspilte seg – denne dagen var Guds dom over folkets frafall og synd (se Joel 2:1-2, Amos 5:18, Sef 1:14-16).
- Sangen bekrefter bildet de historiske bøkene i Bibelen gir oss om hvordan Israels fremgang og fred var sterkt knyttet til gudsfrykten i deres kultur – deres respekt for Gud og lojaliteten til pakten med ham.
Lesespørsmål:
1. Hvilken situasjon beskriver Klagesangene?
2. Hvorfor hadde folket havnet i denne situasjonen?
3. Hvilken grunn oppgir klagesangeren for fortsatt å ha håp for fremtiden, og hva var løsningen?
4. Hva går klagesangerens avsluttende bønn ut på?
Ressurser til Klagesangene:
Video (engelsk): The Bible Project: Lamentations